Stor dag for Thelma!

Siden denne siden var ment å være om Birka får jeg ta henne først i dag. Hun tok frem oksekreftene sine og imponerte meg igjen med sitt pågangsmot. Ikke noe eller noen kunne stoppe henne i draget i dag.

Siden Thelma har brukket fot, var pulk eneste løsningen for å få henne med ut og jeg mente Birka skulle klare å dra henne til den bestemte standplass. Jeg kunne jo også hjelpe til om det skulle bli tøft, noe jeg regnet med. Men den gang ei, jeg hadde mer en nok med å holde tempo oppe så ikke lina frem skulle bli stram. Thelma med sine 22 kg netto i pulken, dro hun med krom hals. Lasten totalt var sikkert opp mot 40 kg. Dugelig altså for noen krefter hun kan hente frem den ”lille” hunden. Det var ikke lange biten vi skulle, men allikevel. Hun dro pulk et par tre km tilsammen i dag, oppover som nedover.

Det var morgen og tlf kimte om at det var ut på ski, det var bål, kakao, pølser, vafler og sol. Hvem kunne motstå det, en strålende vinterdag. Thelma ble i fjord vinter erklært for tung for pulk og jeg solgte den. Så i dag måtte jeg på låna til søster.

Hun stilte med pulken klar til bruk. Vindskjermen var skrudd av og sauefellen godt plassert med drag påmontert. Det var dekket bord og vi kunne bare lirke Thelma under trekket.

Hun var svært fornøyd, og var klar for tur. De var to, Birka liker å trekke og hun rygget inn i draget hun ble servert. At lasten var tung i dag brydde hun seg ikke om. Da må bare farten være god nok mente hun. Jeg var spendt på hvordan det ville gå med T sitt ben på humpete underlag innover. Men hun klaget ikke, ikke et ord sa hun om at det var vondt. Det verste var i grunn at pulken fikk en svært skeiv stilling ettersom det var hjulspor etter ATV stedvis. Men vi kom oss helskinnet frem til målet og T kom seg ut for første gang siden onsdag!

Jeg skulle hatt to av Birka nå! En liten tur er greit, men noen lengre tur skal hun ikke utsettes for alene. Jeg må nok på bygda å låne mer firbent power tenker jeg. For med denne snøen må jeg prøve å få med meg T på flere turer. Hun er selvsagt sykemeldt fra Bhg som hun elsker.

At temperamentet mitt fikk fritt utløp ved en uheldig plassert kommentar i mine ører, og at en verbal overhøvling kom til uttrykk. Nei, det har jeg ikke behov for å utdype nærmere I dag er faktisk gleden ved at T kom seg ut den aller, aller største og overskygger alt annet

Bilder finner du i galleriet

Bånn Gass med Thelma Brems

Thelma lever opp til navnet sitt i dobbel betydning nå. Thelma er et engelsk navn og betydningen er av et gresk ord for VILJE! Her har vi helt uten å vite det fått riktig navn på rett person. Hva jeg mener med det kan du lese mer om under personlighetene til husets barn. Du finner linken “om barna” på siden Monica.

Men navnet Thelma er også en brems. Det er en mangnetbrems som brukes på store tunge kjøretøy, og da hovedsaklig på busser, siden bremsen gir lite støy. Hvilket ikke er i overensstemmelse med den Thelma jeg har her i huset Men nå er Thelma – thelma brems. Hun har brukket foten sin, og det i slalåmbakken. Hun tok (ufrivillig) forlengs salto, og leggen knakk i støvel kanten. Jeg fikk lagt henne ned på den siden som ikke var vond. Trakk opp dressen men kunne ikke se noe galt. T er ingen pyse, tvert i mot biter hun mer tennene sammen så jeg visste at noe var riv ruskende galt. Jeg fikk sammen med en annen dame av henne skoa, vet ikke helt om dette var helt klokt, men de kom nå av. Jeg sa jeg trodde foten var brukket, den kjentes ubehagelig slapp ut. Vi fikk henne på båre ned til bilen og ”losset” henne inn ved hjelp av et ullpledd. Jeg fikk stabilisert benet med hansker og klær så gått jeg kunne og hun lå bak, over meg og Marie. Marie var kjempeflink, hun satt stille som en mus. Det var bare munnen som beveget seg ustanslig på henne. Hjalmar sa ikke et ord.

En stor takk til hjelpsomme mennesker på Vegårshei.

Vi hadde tre kvarter å kjøre til legevakta, det er lenge det, med så store smerter i beinet. Det gikk etter forholdene ganske bra, da vi bare kom oss ut på bar vei og hun slapp humpene.

Når uhellet først er ute er jeg glad vi bor i velferds Norge. Jeg ringte og meldte fra at vi var på vei, og ble raskt ekspedert på legevakten. Ikke mindre en to leger, en sykepleier, en anestesilege og Skjalg var i sving da foten fikk gips helt opp til midten av låret.

Vi kom bort hele troppen og søsknene til T fikk være med på det meste. De ble inkludert etter beste evne. De fikk ros også, for å være flinke av sykesøster. Det var koselig, fort gjort å glemme dem når fokus blir så stort på en person. Jeg tror det var bra de fikk være med på alt sammen, om de hadde blitt tatt ut av situasjonen som de tross alt var midt oppi hadde de nok sittet med mange tanker i mange timer. Så selv om kl ble midnatt før vi tok natta på onsdag, gjør det ingenting.

Etter en noe uryddig avslutning på uka skal vi inn i neste med vanlig aktiviteter for de som er på beina. Så nå blir det bånn gass med Thelmabrems Det blir omtrent som å kjøre bil med brekket på. Det går, men det går litt tråere.

En gjør seg noen tanker når uhellet er ute. Bindingene til T skulle slått seg ut, og det er jo vårt ansvar at utstyr er i orden. De slo seg altså ikke ut og da får vi stor skyldfølelse for det som skjedde.

En mager trøst er det at en bekjent som var i bakken hadde umiddelbart sjekket bindingene til sine barn, som var stilt inn fra butikk for noen uker siden. Han konkluderte med det samme, at skoen satt for hardt. Så selv om man tror ting er i den skjønneste orden, er det ikke alltid sånn. Bindingene til T var bare sjekket av oss, og det var ikke godt nok. Så til alle andre som utøver denne galskapen; dobbeltskjekk utstyret!

T får fortsette sin karriere neste sesong, hun er ikke av kaliberen som gir opp heldigvis.

Så må jeg skryte litt av storebror og storesøster, de viser stor omtanke for den lille snupperulla som ikke er det minste mobil enda. Det er godt å se, når hverdagen oppfattes som ganske turbulent mellom de tre ungene mine. Da får jeg bekreftet at de tross alt bryr seg om hverandre. Ikke at jeg tvilte på det, men nå vises det godt. Ja det blir nokk å reflektere over i noen uker fremmover. Man tar alt som en selvfølge i en vanlig hverdag og får ikke satt pris på det gode livet en egentlig har.

Nå skal vi få T til å bruke krykker, bare det slutter og verke som verst, da tenker jeg det blir andre boller. Når vilja blir større en bremsen

Thelma hilser, hun setter stor pris på alle hilsninger, presanger og sykebesøk. Da får hun fokus på litt annet en det vonde beinet sitt

 

 

Ari lever og Grimstad er “død”!

Jeg liker Ari Behn bedre å bedre!

Om jeg hang meg opp i hans noe snodige væremåte i mine øyne, har jeg forandret syn på han.

Jeg liker kongefamilien vår, om ikke alle personene tiltaler meg helt inn i hjerterota så står de for mange gode verdier. Da prinsessen valgte Ari som mann var jeg en smule skeptisk, men har ingen forutsetninger for å dømme han utover det jeg har sett på TV.

Jeg har ikke lest noe av hva han har skrevet, det sier for så vidt ikke noe om hans person heller. Men jeg har hengt meg opp i hva VG skriver de siste dager og så nå på red. 1.

Jeg så ikke på alt, måtte faktisk gå og lage meg en kopp te, for jeg var virkelig brydd på Ari sine vegne.

Ansettelses forhold til Grimstad ved det kongelige hoff har nok tatt en stor del av plassen til det faktisk Ari ønsket å komme frem med her.  Det er jo pressen i et nøtteskall, velger å legge fokus på en smule av det faktiske budskap.

Om jeg ble brydd, hva måtte ikke Ari selv bli, om det har vært en befrielsens dag som han sa, så kostet det også. Det kunne man da lett se på pulsen i tinningen, kjevenemusklene som hoppet opp og ned og de røde øreflippene Det skal god rygg til å bære i denne debatten som han har brakt på bane. – Respekt!

Vel, jeg synes virkelig det er på sin plass at noen sier i fra. Å grave i andres private liv, synse, mene, lage historier og fantasier er noens levebrød og gir igjen andre velvære. Det slukes rått av sultende ulver som fråtser i sladder. Om de er sanne eller ei, det bryr vi oss ikke om, men når noe står skrevet og man har lest det så er det jo så godt som helt sant…

At det kan være grenser for hva man skal finne seg i det skjønner jeg godt, og når hakkingen er totalt enveis så er det jammen bra at ridderen finnes.

Det var det damen fra VG kalte han; En god gammeldags ridder som skulle ut og ta seg og sitt i forsvar. En sammenligning som så ut til å falle i god jord hos forfatteren. Å helt ærlig, hvem ville ikke like å ha en ridder å omgås med….

Hva slags utfall dette får vites ikke, men jeg liker godt når det er toveis kommunikasjon.

Jo da jeg elsker også sladder og leser synsing og ymsing med grådig blikk, men det er råbra at vi kan få en angriper fra den plagede part, da blir det straks mer spennende og jeg tror også det er sunt for journalistikken i sin helhet, for den kan til tider være nådeløs og grenseløs. Hvem ønsker ikke mer fear play

Jeg velger parti og heier på Ari, jeg tror han snakker sant.

Heia Ari, stå på!

 

Ps; Jeg skjønner behovet for å skrike ut, det har jeg også, støtt å stadig. Men å vente i åtte år da mann. Synes tålmodighet er en dyd, men det får da være grenser.

Om Ari kan ta livet av Grimstad, som forøvrig ble erklærte død i Red. en av Ari selv, skal jeg få hunden min til å gå på månen. Omtrent like sannsynlig, men ingenting skal være uprøvd, og oppmerksomhet ved slike uoppnåelige stunt får man jo også…

Bånn gass.

Nå er vi kastet inn i 2009 og det startet brått. Etter en lang og fin juleferie er nå alt så godt som i rute. Det er ikke småtteri for aktiviteter og behov som skal dekkes. Mandag var det heistrening og byttedag i slalåmbakken. Vi dro opp for i år måtte det bli T sin tur til å prøve seg i skibakken. Jeg hadde ikke ski til henne men jammen fikk jeg kjøpt det brukt for en rimelig penge.

T er en luksusunge når det kommer til ting hun ikke har gjort før. Hun er ikke redd for å prøve og det tok ikke mange turene før hun begynte å få kontrollen. Utrolig greit, da er det lettere å være mor også, når ungene begynner å behersker ting selv. Puh, da har vi kommet over det verste småungestadiet.

Tirsdag er det drill for Marie, Tromme trening på Hjalmar og bading for Thelma, alt til forskjellige tider selvfølgelig. En aldeles grusom dag, men det er jo tirsdag uansett så hva gjør vel det. Tirsdag er den verste dagen i uka. Verst å stå opp, vi er fortsatt i begynnelsen av uka, og trøtte om kvelden. Egentlig rart at så mange aktiviteter er lagt til denne dagen som man egentlig bare skulle sovet over og våknet til onsdag som tross alt er mye bedre. Da er vi jo halvveis i uka om ikke anna.

Onsdag var vi i bakken igjen, måtte jo sette inn støtet nå som T hadde så god gli

Hun fortsatte der hun slapp, og nå kan hun både ploge, stoppe, svinge litt og tar heis som de andre. Tre timer i -15 var grådig kaldt, men med Vegårsheiingenes blide åsyn på alle kanter gikk det fort. Kamik bootsa mine holdt meg god og varm på føttene og enda til hadde jeg ski på bena og hadde noen turer i bakken jeg også. Slapp unna uten tryn, men duverden så klønete ellers da.

Torsdag er det svømmetrening, da bruker jeg og benytte vente tiden med litt trening eller tur med Birka, det ble ikke noe av denne torsdagen. Jeg ville opp på Princes og kjøpe meg et nytt ullteppe. Det er jo så mye salg men det teppe jeg skulle ha var det såklart ikke salg på. Det geniale er at på torsdager kan du kjøpe en vare til ordinær pris med 60 % avslag. Om du har gitt fra deg mail adr og sier kodeordet får du rabatten. Gjelder bare en vare pr. torsdag da.

Jeg returnerte med nytt Ludvig ullpledd som ble innvidd samme kveld til en krimstart på TV:-)

I dag, fredag er det kveldsåpent i bakken igjen, men jeg tror mor er litt sliten etter denne uka så det spørs om ikke jeg og “Ludvig” skal kose oss på sofaen isteden.

Det er mange syke folk for tiden, jeg våknet i dag med en mage som ikke var helt i golage. Bare sier det; Jeg vil ikke ha det, jeg vil ikke ha det, døra mi er stengt for basiller som dere. Men siden vi til stadig oppsøker pesthøl som skole, Bhg, treninger og ikke lever på isolat, så kan det vel komme en og anna basill innenfor dørstokken. Får håpe jeg tar kverken på utysket, før det sprer seg til hele kåken!

Formiddagene er heldigvis tilegnet meg for å gjøre det jeg ikke får gjort om ettermiddagen, det er både jeg og Birka glad for:-). Nå skal vi ha en fin helg, uten ubedene gjester som omgangsyke.

God Helg!