1 uke har gått og Birkamor er virkelig flink. Hun vasker, steller og mater alle sine 11 små troll. Hun ordner alt helt selv. Det er ro og harmoni i valpekassa noe som sier at alle små er fornøyde og mette.

Ei tispe som var lita fra fødsel gikk ned litt i vekt, men hun er på god vei opp. De andre 10 har bare økt på og har lagt godt på seg.

Jeg må si det er fascinerende å sitte og se på valpene hvordan de kommer seg frem og hvor livlige de er ved matfatet. Det er foreløpig en evig runndans med foring stell og søvn som står på agendaen. Birka tar seg turer ut av valpekassa og er riktig så sosial. Hun vil ha sin oppmerksomhet og kos hun også. Men det er kun når alle valper er fornøyd og sover hun tar disse turene. Da passer vi på at det blir lagt inn både lufting og foring på henne, så foreløpig er det Birka som styrer rytmen her i huset.  Noe den dama trives utmerket med

Hun er flink, snill og god Hun er trygg som fjell og hun stoler fult og helt på flokken sin. Hun har så mange kvaliteter og sider som er gull verd, som jeg bare verdsetter utrolig høyt. Hun har på slutten av uka også begynt å følge de andre tre barna sine til bussen om morgenen, dette bruker jeg og hun gjøre hver dag, men hun måtte jo ha et lite opphold. Men nå synes hun det er flott å rusle bort og få unna sitt fornødne, litt kos og kanskje noen smuler fra frokosten til ungene på to vanker før hun er tilbake hos sine egne.

Ungene her hjemme må få sin dose skryt de også. De er utrolig tålmodige og forstår at det skal være ro i valpekassa. Alle tre har besøksforbud noe som blir opphevet om et par uker. Da kan de som ønsker det komme å bli maltraktert av skarpe valpetenner.

Alle valpene har midlertidige navn og vi skiller dem greit fra hverandre. Det er tre som er veldig like men det er små kjennetegn på dem også, så inntil videre ser vi forskjell på alle. Noen får vel få et lite halsbånd om litt så det blir lettere og holde styr. 

En så lenge får valpekjøpere og andre kose seg med bilder og film.

Det er fortsatt valper til salgs så om du er interessert, ikke nøl med å ta kontakt

Det startet natt til lørdag med graving og forberedelser. Birka kommer med gryntelyd, peser og sliter med utblokkering. Første valpen kommer kl 11.05 på formiddagen en flott grå tispe. Fra dette tidspunkt er Birka rolig og har full fokus på valpene sine. Hun føder stille den ene valpen etter den andre. Hun fikser alt selv, jeg kjenner etter at luftveier er klare og at alt er fint. Hjelper med litt tørking så hun får stelt seg selv også. Frem til 9. valpen er tiden mellom valpene helt i henhold til den store kloke boken, som forteller deg alt du bør vite om fødsler, normaliteten og avvik.

Jeg trodde ikke hun var ferdig for magen var enda for stor, men timene gikk. Heldigvis så er jeg ganske kald og rolig og lar timene jobbe for oss. I fire tia, altså seks syv timer etter siste valp kommer det enda en stor grå tispe. Livskraftig og fin. Nå har Birka fått hele 10 valper og jeg er temmelig sikker på at det var den siste. Hun spiser godt, hun er ute og får luftet seg flere ganger og er selvfølgelig sliten, men har fått glimt i øynene og er seg selv igjen, både i kropp og sjel. Det er nå jeg oppdaterer siden min og har tatt det for gitt at det hele er over.

Birka er fortsatt litt stor i buken, men myk og fin. Hun har fått mange valper og det er klart at man bærer litt preg umiddelbart etter fødsel. Vel vi sitter og spiser og Thelma sier litt skøyeraktig: Mamma; kanskje det kommer flere….? Men det benektet jeg sterkt, hun kan jo ikke føde til evig tid sier jeg til lille jenta mi. Men Thelma kan opplyse om at hun har veer! What!?!?!?! Ja så sandelig har hun det! Trekker buken opp og om litt har hun presset ut tispe nummer 8 og hun har 11 valper! Jeg var ganske sikker på at dette ikke kunne være liv laga så lenge etter. Det var gått over 12 timer siden sist. Men her kom siste tispe og hun er like kvikk og sugeklar som alle de andre har vært før henne. Det er helt utrolig.

Nå kjente jeg virkelig at hodepinen satte seg bom fast. Nå ringer jeg andre erfarende jordmødre, og veterinær, ja alle som kan gi meg råd. Det ender med røntgen og det er heldigvis ingen flere valper i magen. Jeg senker skuldre og slapper av.

Om jeg ikke hadde hatt den fulle og hele råderett, om jeg ikke hadde hatt så mye is i magen, da hadde hun vært under kniven på lørdagen ved midnatt. Slik skulle det altså ikke gå og nå ligger hun med ro og harmoni i valpekassa.

Jeg er så glad det hele gikk så bra!

Her ligger hele gjengen!

Flott høstvær i dag, og Marie, Mommo og jeg tok turen til Hantovalen. Det var så fint i den vindstille solveggen der i dag.  

Bilde fra solveggen og den drektige Birka følger..

Dagene og uken har gått siden parringen og Birka begynner virkelig å bli trinn og god nå. Hun er fortsatt med på lange turer, men nå må vi må korte ned på lengden. Det er allikevel viktig at hun holdes i god form så lenge som mulig frem mot fødsel, så daglige turer blir det så lenge hun kan.

Birka tar ting med stor ro og vokser for hver dag nå. Artig at jeg har kjent små fosterblærer denne gangen, da kommer man liksom litt nærmere det livet som har begynt. Må si jeg gleder meg og er svert spent til fødsel og valper.

I dag hadde vi en kjempetur med Berit og datter Eska. Det er bare så utrolig flott å våkne til et par minus grader og klarvær. Høst og vinter er i anmarsj og lukten av klementiner, pepperkaker og julebrus er rett rundt hjørnet. Da er man bare så utrolig heldig som har mulighet til å benytte seg av timene med sol ute!

Savnet kamera i dag, for det var gnistrende farger og mange flotte motiver.

Turen startet med flott elglos som bakgrunnsmusikk. Deretter fulgte en visuell fornøyelse da vi så Svanene som fungerte som isbrytere i den tynne is-skorpa på Kvastakilen. Forbi en mink familie i en heller ufremkommelig steinur fikk luktesansen sin dose stram minkeim. To hunder ble her iverige etter å snuse opp det lille iltre vesenet, men vi kom oss fra det uten synlige skader og uhell. Det hele ble avsluttet med den fantastiske utsikten fra Hantohvalen.

Fire timer var vi ute i dag, og det var bare så nydelig!      

Tankene om et valpekull har vel vært til stede hos meg i mange år. Få oppleve fødsel og gleden ved å følge med på utviklingen i valpekassa fra uke til uke, er en drøm jeg har hatt lenge. Om jeg skulle få oppleve dette så måtte det bli på Birka om noen. Birka er en hund som har 2 kull hos sin oppdretter å vise til og hun har vist og være en god avlshund, både på den mentale og skjelettmessige biten. Birka sin sterkeste side er hennes gode nerver og evnen til å tilpasse seg et hvert miljø. MH og Korad i tillegg til min beskrivelse av henne finner du i hovedsak under siden Birka.

Mandag morgen satte Birka, jeg og Silje kursen mot Tyskland. En drøm skulle realiseres.

Det endelige valget på Ajax vom Röhnsaler Bach falt først etter at jeg hadde sett Ajax’s flotte sønn Eryx, som Dennis Rohde også eier. Eryx var en utrolig tiltalende nydelig hund, men Ajax innesitter med mer av det jeg ønsker å tilføre Birka, kunne jeg konstantere etter en lenger samtale med Dennis.

Jeg føler meg svert heldig, jeg fikk oppleve hannhunden jeg valgte gjennom flere dager og i flere situasjoner. Magefølelsen er full av lykke fugler, for her fant jeg Schäferhunden med store bokstaver etter mitt skjønn.

Jeg fikk oppleve Ajax hjemme på kennelen sammen med de andre hundene. Jeg fikk oppleve Ajax hjemme alene tatt ut fra kennelen og han løp rundt som en hvilken som helst familehund. Det kom folk, det slamret i dører, det var gneldring fra hundepensjonatet, i det hele tatt så fikk jeg se han i en dagligdags situasjon som vi alle har hunden vår i. Det jeg så likte jeg virkelig!

Det var ikke forsvar å spore i Ajax på noen områder i hans hjemmemiljø, ikke lyder og ikke stress. Det var en hund som var konge, som hentet ballen sin, vedpinnen sin, kom å la hode i fanget ditt, en hund som la seg i gresset og rullet rundt i velvære og som var lykkelig, trygg og tilfreds! Det var en hund med stor bytteinteresse, stor nysgjerrighet og det var ingen detaljer som gikk han forbi. Jo mer jeg så av han jo bedre likte jeg han. Ajax fikk stjerner i øynene når han fant sin ball og jeg fikk stjerner i øynene når jeg så på han.

Jeg er ikke et IPO menneske, men litt innsikt i sporten har jeg prøvd å tilegne meg, så jeg var kjempespent da vi dro for å trene med Ajax og Ultra dag to.

Gleden ble stor ettersom jeg observerte  Ajax. Da tenker jeg ikke på bitearbeid som sikkert mange forventer at jeg skulle skrive noe om, for Ajax kunne bite i armen og tålte belastningen han ble utsatt for, noe hans meritter skulle si noe om.

Det jeg så den dagen var hunder som var stille i bilen, ikke piping. Ingen ”gauking” av forventninger til trening. Jeg så ivrige hunder som ble sluppet løse ut etter en stund i bilen, som løp tilfreds rund, snuste og tisset. Hundene gikk løse til treningsplassen fikk løpe litt rundt før de ga meg innblikk i en treningsøkt. Ajax var en stille hund, det var fart, det var konsentrasjon, det var engasjement og det var jammen lyd, da han ble oppfordret på det.

Ajax hadde også egenskapen å kople av, men jeg mener det allikevel ikke gikk denne karen noe hus forbi, en særdeles sterk og våken hund i mine øyne.

Hans meritter og stamme taler i hans favør og jeg har en god følelse på at denne kombinasjonen er det beste valget jeg kunne tatt.

Jeg vil også si at ved å ha kullet her hjemme, kan tilføre valpene den beste starten en valp kan få. Den ballasten vi vil tilføre valpene med vår hverdagslige familiesituasjon, mener jeg er en unik berikelse for den enkelte valp.

En så lenge; Om det blir valper av dette, blir det mye å lese i bloggen etter hvert

Er du interessert i denne kombinasjonen er du velkommen til å ta kontakt.

Bilder av Ajax og turen finner du her.

Den beste tia på året

Ja det er utrolig hva som skjer når vårlufta kommer, sola varmer, fuglene synger og snart må jeg klippe plenen

Jeg fikk plutselig en ulidelig lyst til å ta noen bilder, så i dag ble det noen hundre stykker.

Det er tid for Paddeparring og det er litt fancy synes jeg da Vi har importert noen til bekken her også, så får vi se om det blir rumpetroll etter hvert…. Et par salamandere fikk jeg også øye på i dag. Kuuult, har ikke sett de små snyggingene siden jeg var unge selv.

La ut noen bilder fra hundehusbyggingen og diverse andre vårbilder.  Jeg har vært så håpløst fraværende på denne siden min at jeg synes riktig jeg skyller mine trofaste tittere en liten bildekavalkade. God fornøyelse

Mange bilder av Birka…. ; Nææææsj, aldri verden!

En tur er en tur liksom, men i dag var det tur nr. to som var helt utenom det vanlige. Tur nr. to var lufting av mannen, han luftes nemlig også med ujevne mellomrom…

I korte trekk så er ikke mannen en hundemann.

Han har prøvd sporadisk å snakke, rope på Birka uten hell,  hun ignorerer han fullstendig.  Skjalg og Birka har en ikke eksistens for hverandre. Det har hent Birka har gått en tur eller to med Skjalg i bånn. Men i hennes syv år gamle liv, kan disse turene telles på en hånd og er beskrevet som grufulle.

Nå har det seg sånn at jeg fikk låne hele serien med Cesar Millan av en venninne. Jeg hadde enda ikke fått rota meg til å begynne å se på filmene etter flere uker. Skjalg derimot hadde lyst til å se videoen, så han kjørte i gang her om kvelden. Jeg så noen av episodene, det er sabla imponerende hva den mannen ordner opp i, han er en mann etter mitt hjerte. Men det er mye det samme som går igjen, så for min del ble det begrenset hvor mye jeg så på.

I dag så altså husbonden siste dvd plata med Secar og lurte på om ikke vi skulle gå luftetur. Jeg ante noen ugler, og vel ute kastet jeg båndet til Birka over til Skjalg og sa versegod Cesar. Jeg hadde også smuglet med en ball.

Vi la i vei. Jeg hundeløs og taus.

Det gikk i rykk og napp bokstavlig talt. Birka har jo hatt Skjalg i bånn før et par ganger, så hun visste jo selvsagt at han der kan vi få opp farta på. Men den gang ei, her skulle det bli en kamp om hvem som skulle lede ann og frustrasjonen til Birka ble ganske stor da hun faktisk talt ikke skulle lufte mannen i koblet.  

Skjalg var effektiv og flink. Han er ikke slik som meg; Jeg kan nemlig vibrere stillestående, snakke på inn og ut pust. Bevege armer og ben uavhengig av hverandre. Hoppe, løpe, skrike, brøle, pipe, plystre på en gang. Jeg kan utstråle fire tusen to hundre og seksognitti signaler og grimaser på rappen som da mine omgivelser må forholde seg til. I tillegg til dette, utsonder jeg en aura av svette og prestasjonsangst som jeg samtidig skal fortrenge med mitt tøffe ytre. Det er dette Birka dyret er vant til.

Nå skulle hun forholde seg til en som sier minimalt og som i tillegg skulle bestemme over henne. Det begynte utrolig bra. Det gikk ikke så mange minuttene før Birka innfant seg med at; Fasiken, her må jeg visst gå rolig ved siden og ikke dra i båndet.

Jeg så hun satte frustrerte øyne på meg, jeg ignorerte henne fullstendig og overlatte henne helt til monsteret som hun trasket ved siden av.

Da fant mannen ut at han skulle snu. Det ble litt formeget for Birka og jeg så at dette kunne bli trøblete.  Det toppet seg nok en smule i toppen på mannen som skulle ta hunden fra sin elskede mester, men det ble sånn at mannen klarte å samle seg. Hadde han ikke funnet roen, tatt et dypt pust og vist autoritet; Ja da hadde han fått en advarsel i kveld.

Jeg stod litt “fjetra” og så på, var vel klar til å brøle om noe skulle skje. Det som skjedde var at Skjalg kom gående mot meg med Birka i slakt bånd, ja tru det den som vil, men det var nå det som skjedde.

Etter turen sa jeg at det var rett før han ble “klippa” og det hadde han kjent. Han kjente han var på vei til å gå for langt og han kjente at B kom til å “reagere” om han ikke hadde tatt en annen vending. Jeg applauderer for gubben!

Men vi er da ikke ferdig med turen enda.

Vi trasket videre og Skjalg jobber med Birka, det går riktig flott dette her.

Jeg holder jo helt totalt kjeft, noe som er skrekkelig vanskelig og du hele tiden tar deg selv i å forme munnen til ord og lyder. 

Men så måtte jeg spør om ikke han kunne gi henne litt fri så hun kom på do i det minste..

Jo da det kunne han. Jeg smuglet ballen over til han og ba han kaste den. Flere ganger kastet han og Birka kom tilbake til han, de koste seg svært. Hadde ikke mannen og Birka gått turen og snakket sammen før ballkastingen, ja da hadde ikke B om det smalt et visst sted gått med Ballen til mannen. Det var ene og alene den relasjonen som ble bygget opp på den biten vi hadde gått til nå, som var avgjørende for hvor hvit B var interessert i å levere fra seg gummiklumpen til han.

Jeg stod sileppa i bak kant og hadde “mistet” hunden min. Hun hadde ikke øye for meg.

B ble koblet igjen og vi gikk videre. Vi kom på et spor, jeg tror det må ha vært katt. B blir overiverig og kroppen vokser og jeg lurer svær på hva som nå kom til å skje…

Men mannen, han var blitt hjernevasket av 10 timer med Secar og satte inn støtet, det ble ikke kattejakt, det ble ikke en gang snusing i bakken!

Vi trasket videre og endelig syntes Skjalg at B skulle få fri og løpe løs. Jeg kunne ikke vært mer ening og gledet meg til å gi henne en klapp eller to. Men neida, det var jo mannen med lina som hadde ballen, så hun danset like godt rundt han.

Videre kom vi på rådyrspor. Phu, jeg kunne i alle fall si at her er det dyr og det har enten gått sånn eller slik så du må rope. Han roper og B kommer. Han kaster ball og får en ny 10′er. Klok er han også for han mener bestemt at B bør kobles nå som det er så ferskt dyrespor.

Han kobler og litt Secar Millan strategi gjør at det ikke blir noe Rådyr jakt, det blir ikke snus i bakken på den deilige rådyr lukten heller..

Vi får se dyret, det kommer sprettene over høgstflata og B girer seg. Hun har fått beskjed om å sitte fint, og det gjør hun, men ikke uten verbal protest.

Nå får Skjalg et nytt problem, B er så tent på dyret og frustrasjonen over å måtte forholde seg til den mannen som hun ellers ville dratt nesegrus bobler godt i henne nå. Gå rolig å ikke snuse, svarte så vanskelig! B lager lyder som jeg nesten aldri har hørt hos henne, hun prøver så hardt hun kan med lyd (hun går fint) å komme seg løs fra mannen så hun kan hygge seg med en liten rådyrjakt..

Her tror jeg at om ikke Skjalg hadde vært så sterk og standhaftig her, ja da hadde han jammen meg fått en hund som hadde hylt, skreket, vært frustrert og ei skikkelig drittbikje. Men igjen, Birka gikk ut med 0 poeng.

Etter passert faresone da harmoni og kjemi var på plass, mente Skjalg at det var fri tid igjen. Birka ble sluppet og han ropte et par ganger på henne, hun kom rett til han så fornøyd. Skjalg uttrykte sin begeistring for henne og hun belønnet han ved å paraderte ved siden av han og tittet opp til en ny leder.

Sitat Skjalg etter at hun gjorde dette; Det der trodde jeg ikke på sjøl en gang!

Selv om jeg ble sileppa, så var det utrolig moro å observere.

Jeg ble rørt og er imponert 

Så har det da vært et vanvittig flott vær i noen dager. Sol og vinterpyntet landskap. Om det så har vært en del minus, hva gjør vel det. Om man ikke kan glede seg over disse dagene er man i kategorien svært sær. Jeg for min del smiler fra øre til øre over gnistrende skimuligheter og har kost meg veldig med ski på bena stort sett hver dag. I dag ble til og med posten hentet med skia på

I dag skulle vi til Vegårshei og turløypa på 14 km skulle vi gå, så da fikk jeg testet litt på smøringen før avreise

Silkeføre var det! Tre trette damer med fire trette hunder kunne returnere Tvedestrand.

Denne værkombinasjonen skulle prøves ut oftere av værgudene. Det er jo rene prospektkortet utafor om dagene Nytt utrykk; De tre S’ene! SOL, SNØ, SKI Vi går for SSS

Lagt ut noen bilder også.. 

Dagene går og snart er det gått tre uker siden lille jenta brakk beinet. Noen ganger er man glad tida flyr

Hun er ved godt mot, selv om temperamentet noen ganger må kjøles ned. Vi bruker minus gradene. Bare å sette henne i snøen noen minutter så slutter det å frese til slutt T har begynt i Bhg igjen og det er så utrolig bra både for henne og ikke minst meg. Begrenset hvor underholdene jeg klarer å være over lengre tid.

Søndag var det premie dag for Marie og Hjalmar. De ble premiert for å være så flinke søsken til en lillesøster med brukket fot.

Tur til Gautefall med slalåm hele dagen var premien. Jeg klarte også å få overtalt flere til å bli med. Det var så strålende at jeg kan ikke beskrive det med ord. Sol fra klar himmel og 30cm nysnø. Kamera var ikke med, for i en slalåmbakke er det faktisk vanskelig å ta bilder når du skal ha fokus på barn og ikke minst finne frem gamle kunster selv. Forholdene var optimale og vi hadde en fantastisk dag, ikke mer å si om det.

Så leser jeg på brukshundforumet en tråd som Work har lagt ut. Det blir diskutert byttedrift, bytteforsvar, jakt, ja i det hele tatt mange av momentene som inngår i jaktfunksjonen.

Jeg er så glad for at det finnes noen gode ”gamle” som kan sette ord på betegnelser og gi forklaringer, så noen og en hver kan forstå. Det er også utrolig viktig at man kan se kvaliteter hele vegen hos hunder som ikke går på rene trenings-situasjoner, men på gutsen og viljen hos en hund.

Å ja, det er sant som vi vet mange av oss, Norge er for lite til å avle frem disse hundene som et fåtall kan eie. Men jeg er sikker på at den avlen som bruksfolket her i Norge legger sin sjel i, vil gi stor gevinst Etter min mening har den allerede gjort det.

Å sånn helt ærlig i skrivende fart; Det er jammen ikke så mange som har bruk for den hunden alle vil ha, ingen tørr å eie, men noen kan ha. I de fleste sportsgrener så er det faktisk greit at hunden er førbar for de fleste….

Vargfjell sine innlegg i debatten er verd å lese, de er informative og forklarende på en god måte.

Linken er til første siden av debatten, men om du er interessert er det bare å begynne å lese tråden. I skrivende stund er det tre sider.

Brukshundforumet